Artikler

Analog film og skadedyr – en skjult trussel

For entusiaster, fotografer og samlere representerer analog film både historie og kunst. Enten det dreier seg om gamle familiebilder, klassisk 35 mm fargefilm eller profesjonelle negativer på mellomformat, er analoge medier mer sårbare enn man skulle tro.

I tillegg til kjente trusler som fukt, varme og lys, finnes det en mer uventet fiende: skadedyr.

I arkiver, kjellere og selv i kommersielle lagre kan insekter og gnagere forårsake uopprettelig skade på verdifulle filmruller og fotopapir. Denne artikkelen ser nærmere på hvorfor analog film er utsatt, hvilke skadedyr som gjør mest skade – og hvordan man kan beskytte sine samlinger.

Hvorfor analog film er utsatt for skadedyr

analog film skadedyr

Analog film består av organiske materialer. Gelatinlaget som holder sølvhalogenidene – selve bildefragmentene – er laget av animalske proteiner.

Dette gjør filmen til en næringskilde for visse skadedyr, særlig i mørke, uforstyrrede omgivelser med høy luftfuktighet.

I tillegg pakkes film ofte i papp, papir eller stoffbaserte konvolutter som i seg selv kan trekke til seg skadedyr. Hvis filmen lagres i uventilerte rom, som kjellere, loft eller arkivskap med dårlig sirkulasjon, øker risikoen ytterligere. Temperaturen alene er ikke avgjørende – fuktighet, stillstand og lite tilsyn er hovedfaktorene.

Sølvkre og skjeggkre – de tause ødeleggerne

Sølvkre og skjeggkre har i mange år vært kjent som bokskadedyr, men de har også appetitt for andre stivelsesrike og proteinholdige materialer. Dette inkluderer gelatin og lim brukt i analog film og fotoalbum. Insektene oppholder seg i mørke, uforstyrrede områder, og formerer seg raskt i stabile innemiljøer.

Skjeggkre har større bevegelsesradius enn sølvkre og kan derfor angripe flere hyller og arkiver i samme rom. De etterlater seg knapt synlige spor, men over tid kan de spise seg gjennom filmstrimler, negativlommer og etiketter. Skadene oppdages ofte først når materialet skal brukes eller digitaliseres.

Brun pelsbille og museumsbille – fiender i arkivene

I mer alvorlige tilfeller, særlig i eldre institusjoner eller lagre med lite kontroll, kan man oppleve angrep fra brunsvart pelsbille (Attagenus smirnovi) eller museumsbille (Anthrenus verbasci). Disse billeartene er kjent fra museumssamlinger og spiser blant annet tørket hud, hår og animalsk lim.

Eggene legges i sprekker og folder, og larvene kan gjøre direkte skade på fotopapir og filmemulsjon. Hvis analog film lagres sammen med gamle tekstiler eller dyrebaserte produkter, som lærmapper eller fotoalbum med naturskinn, øker risikoen betydelig.

Mus og rotter – fysisk skade og forurensning

Gnagere er sjeldnere i kontrollerte miljøer, men finnes fortsatt i kjellere og garasjer der film lagres uten tilsyn. De gnager ikke nødvendigvis på film for å spise det, men for å lage reir eller holde tennene ved like. Resultatet kan være uopprettelig skade på både filmruller, konvolutter og lagringsbokser.

I tillegg legger de igjen avføring og urin, som i seg selv kan ødelegge bildeflater og skape farlig muggsopp. Spesielt cellulosebasert film fra første halvdel av 1900-tallet er svært følsom for både fysisk skade og kjemisk nedbrytning som følge av gnageraktivitet.

Om du merker at rotter eller mus har vært på ferde der du oppbevarer film, bør du for alvor investere i musefelle eller rottefelle.

Hvordan oppdage skadedyr i tide

Tidlig oppdagelse av skadedyr i filmlagre krever mer enn visuell inspeksjon. Mange av artene jobber i skjul og etterlater subtile spor. Små sorte prikker (eksrementer), fine støvlag, små hull i papir eller bevegelse i utkanter av hyller kan være tegn på aktivitet. Unormal lukt – særlig mugglukt eller ammoniakklignende lukt – kan også indikere at skadedyr har vært til stede over lengre tid.

Det anbefales å etablere rutiner med jevnlige kontroller av lagringsrom, gjerne med lommelykt og lupe. Spesielt i måneder med høy luftfuktighet eller temperaturendringer bør man være ekstra på vakt.

Forebygging: bevaring handler om mer enn temperatur

For fotografer og arkivarer som ønsker å bevare analog film for fremtiden, handler skadedyrbeskyttelse om helhetlige tiltak. Riktig temperatur og fuktighet er grunnleggende – ideelt sett 8–15 °C og under 40 % relativ luftfuktighet – men det er ikke tilstrekkelig.

Materialene bør oppbevares i lufttette bokser av plast eller metall, helst med pakninger som hindrer insekter i å trenge inn. Film bør ikke ligge i pappesker, stoffposer eller andre porøse beholdere. Rommet bør være tørt, godt ventilert og jevnlig inspisert.

Bruk av limfeller og insektfeller med feromoner kan bidra til å oppdage angrep tidlig. Det bør aldri brukes naftalin eller sterk luktende midler direkte i arkivet, da dette kan forringe filmmaterialet.

Hva gjør man ved funn av skade?

Dersom man oppdager at skadedyr har forårsaket skade på analog film, er det viktig å handle raskt – både for å redde uinfiserte ruller og for å hindre videre spredning. Infiserte materialer bør isoleres, enten ved frysing (minimum -20 °C i 72 timer) eller ved å pakke dem lufttett og sende dem til profesjonell konservering.

Samtidig må lagringsmiljøet saneres. Dette inkluderer rengjøring av hyller, utskifting av emballasje og eventuell bruk av godkjente insektmidler i rommet. Ved større skader bør man kontakte konserveringseksperter med erfaring innen film- og fotografiarkiv.

Relaterte artikler til film og foto

Konklusjon

Analog film er et skjørt medium, og truslene kommer ikke bare fra tidens tann og fysiske skader. Skadedyr er en undervurdert, men reell fare for samlere, fotografer og institusjoner som ønsker å bevare visuell kulturarv.

Med god kontroll på lagringsmiljøet, bevisst materialbruk og rutinemessig inspeksjon kan man forhindre at uønskede organismer gjør uopprettelig skade på minner og historisk dokumentasjon. Når det gjelder analog film, er forebygging alltid bedre enn restaurering.

Legg igjen en kommentar